Stakkars Catullus, slutt nå med all tøvet,
du kan se at det er fortapt så gi slipp av det.
Det var en gang da solen strålte så lyst for deg
og du fløy etter jenta hvor hun enn måte ta deg
så høyt som vi elsket henne har ingen kvinne blitt elsket,
dine nytelser syntes grenseløse i den tiden,
det du ville var hun aldri imot,
ja, solen strålte så lyst for deg.
Men nå er det forgjeves å ønske det hun ikke lenger vil
eller å jakte etter henne eller å leve så elendig,
nei, vær sterk og ombestemme deg ikke.
Farvel, jenta, Catullus står på sitt
han vil ikke oppsøke deg
selv om du er så ulykkelig fordi ingen vil ha med deg å gjøre.
Det var det, din hurpe, vips! Det var livet ditt.
Hvem skal besøke deg nå? Hvem skal kalle deg vakker?
Hvem skal du elske? Hvem skal folk si at du hører til?
Hvem skal du kysse? Hvilke lepper skal du nippe?
Men du, Catullus, er nødt til å stå fast på ditt.

Miser Catulle, desinas ineptire,
et quod vides perisse perditum ducas.
Fulsere quondam candidi tibi soles,
cum ventitabas quo puella ducebat
amata nobis quantum amabitur nulla.
Ibi illa multa cum iocosa fiebant,
quae tu volebas nec puella nolebat,
fulsere vere candidi tibi soles.
Nunc iam illa non vult: tu quoque impotens noli,
nec quae fugit sectare, nec miser vive,
sed obstinata mente perfer, obdura.
Vale puella, iam Catullus obdurat,
nec te requiret nec rogabit invitam.
At tu dolebis, cum rogaberis nulla.
Scelesta, uae te, quae tibi manet uita?
Quis nunc te adibit? cui videberis bella?
Quem nunc amabis? Cuius esse diceris?
Quem basiabis? Cui labella mordebis?
At tu, Catulle, destinatus obdura.