Han som ofte sitter ved din side
og betrakter og hører på deg
synes til meg som en gud, ja – tørr jeg si det –
enda større en selve gudene.
Din søtt latter, min Lesbia, stjeler fra meg all forstand,
jeg trenger bare å stå ved din side
og ordene forsvinner fra mitt hode.
Tungen lammes, en spinkel ild
sprer seg gjennom kroppen min, mine ører
døves av sin egen ringing, mine øyne
dekkes av mørke.
Latheten, Catullus, blir din undergang:
så mye leilighet gjører deg målløs.
Mange store konger og byer har gått under
på grunn av latheten.

Ille mi par esse deo videtur,
ille, si fas est, superare divos,
qui sedens adversus identidem te
spectat et audit
dulce ridentem, misero quod omnis
eripit sensus mihi: nam simul te,
Lesbia, aspexi, nihil est super mi
vocis in ore,
lingua sed torpet, tenuis sub artus
flamma demanat, sonitu suopte
tintinant aures, gemina teguntur
lumina nocte.
Otium, Catulle, tibi molestum est:
otio exsultas nimiumque gestis:
otium et reges prius et beatas
perdidit urbes.